Hvor var vi? Er en evighet siden jeg har skrevet siden jeg aldri er lenger enn en halvtime paa nettkafè, men naa er det paa tide...
Vi kom oss til La Paz og et altfor dyrt hotell (70 kr natta). La Paz er en veldig spesiell by for den ligger i en grop. Alle gaten er nedoverbakke og en fantastisk fordel med det er at om du gaar deg bort, saa er det bare aa gaa nedover til du kommer til bunn og da er hotellet like ved.
Vi kom oss paa tivoli med null andre blonde mennesker, bare hundrevis av kompakte bolivianere og gjett hva som skjedde. Jo selvfolgelig ble baade Christian og jeg dratt opp paa scenen. En rar superheltektig kar ville ha meg til aa danse til "You can leave your hat on" foran alle menneskene, saa ting ble ganske kleint.. Men det var goy, og heldigvis ingen tilskuere man noensinne treffer igjen, og ogsaa en dverg (merk: FULL dverg), som er noe helt for seg selv:)
Dagen etter dro vi paa heksemarkedet i byen. Her kunne man kjope alt fra love potions til llamafostre, som skal graves ned ved dorstokken for lykke og evig liv(eller noe i den duren). Ekkelt var det naa ihvertfall!

Etter noen dager dro vi videre, nye 10-15 timer med buss(jeg gaar helt i surr paa hvor lange disse bussturene er, for de er saaa lange og det er saaaaaa mange av de..) til vi kom oss til Potosí. Potosí er verdens hoyesteliggende by og befinner seg ca 4090 meter over havoverflaten. Paa dette tidspunktet har jeg blitt ganske dreven i cocabladtygging av frykt for aa faa mer hoydesykeproblemer(dundrende hodepine hvor man har mest lyst til aa ligge i fosterstilling og grine). I Potosí ligger solvgruvene som millinoer av slaver har jobbet og dodd i siden 1700-tallet. Naa utvinner de mineraler da det er smaatt med solv igjen. Vi tok oss en tur inn i en av gruvene for aa se hvordan arbeiderne hadde det. 2 timer var vi inne i fjellet. Vi gikk uendelig langt baade oppover og nedover trestiger i hull i bakken og kroyp oss gjennom smaa(altfor smaa) aapninger for aa see hvordan de jobbet og finne dynamitt i hopetall plassert inne i veggen som snart skulle sprenges. En ting fikk jeg i det minste bekreftet paa denne lille turen.. Jeg har ikke klaustrofobi! Fulle av gjorme og sand, og med en aldri saa liten frykt for aldri aa se dagslys igjen kom vi oss endelig ut av fjellet og kom oss hjem til hostellet og var klare for neste by.

Neste by vi kom til etter igjen en uendelig lang og ristete busstur(det er mangel paa asfalt i Bolivia) saa kom vi oss til Uyuni. Det er en liten by, mest av alt en turistby, siden den ligger like ved Salar de Uyuni, nemlig en saltorken. Jeg og Christian dro ut til Saltorkenen og var ogsaa innom en lokomotivkirkegaard paa veien(Christian var veldig glad han ikke saa dette som tiaaring da han var en ihugga fan av toget Thomas).
Saltorkenen var utrolig, bilder kommer om 2 dager naar jeg endelig kommer tilbake til laptopen min, en orken hvit som sno! Og midt ute i orkenene ligger Isla del pescado, som betyr fiskeoya etter formen. En oy full av kaktuser hvorpaa den hoyeste vaar 12 meter hoy og over 1000 aar gammel.

Kvelden endte med en tur paa en pub ved navn Extreme fun. Der traff vi en altfor snill og gal eier som spanderte saa mye ol vi villle ha mot at vi ble med aa spille 21, et skummelt terningspill, som ender med at alle blir sorpe fulle. Aldri dra paa Extreme fun i Uyuni(jo, gjor det)!!! Film kommer!

Etter Uyuni bar det videre til Villazon og La Quiaca, grensebyen mellom Bolivia og Argentina, og videre til Salta hvor vi naa er og slapper av. Her har det ikke skjedd noe som helst spennende, vi bare slapper av og prover aa skrive den dumme eksamensoppgaven hvor innleveringsfristen er paa fredag, og nyter til tider steikende sol og sommeren i Nord-Argentina. Imorgen vender vi hjem igjen til Buenos Aires hvor vi blir noen dager for jeg kommer hjem igjen til dere, til jul og til kulden. Det skal bli bittelitt deilig aa komme hjem ogsaa!