Hvem skulle vel trodd at man kunne fryse saa mye paa dette kontinentet?

Da var jeg i Bolivia. Etter minst 50 timer paa buss og alt for korte stopp har vi endelig kommet oss til Titicaca-sjoen. Vi er naermere 4000 meter over havoverflaten og det betyr kulde! Det betyr ogsaa at man blir anpusten og trenger en pause etter en slak oppoverbakke, og alt man har hatt med seg fra lavereliggende plasser spruter utover alt og alle som er i naerheten naar man aapner det.
Vi har rukket en tur innom Tupiza, som er en liten by ikke saa langt fra grensen til Argentina. Her tok vi en jeeptur rundt i omraadet og saa fjell i alle mulige farger, blaa, rode, gule og de vanlige graa. Saa fikk vi utdelt cowboyhatter og red rundt i et landskap som er det naermeste ville vesten jeg har kommet! Kaktuser og sand og rare steinformasjoner hvorenn man kikket.

Igaar kom vi oss til Copacabana som er en bitteliten by med en fantastisk fin utsikt, nemlig Titicaca-sjoen. Her har vi slappet av og kommet oss etter de uendelige lange timene paa iskalde busser og brede bolivianere. Idag tok vi oss en tur til Isla del Sol som er solens fodested og der inkamytologien oppstod. Vi gikk the Inca Stairway og saa noen tempelruiner, for vi vendte tilbake til land. Det vakreste aa se fra oya der maa nok vaere de snobelagte fjellene rundt innsjoen.
Imorgen drar vi til La Paz. Alt er fantastisk bra, foruten om det bitende kulden, men vi har vel ikke saa mye aa klage paa i forhold til dere. Chao!